En av de store nyhetene fra EU de siste årene var vedtakelsen av digitalmarkedsdirektivet («DSM-direktivet») (2019/790/EU) i 2019. Direktivet inneholder flere bestemmelser som vil få betydning for visuelle kunstnere, herunder det mye omdiskuterte «plattformansvaret» i artikkel 17. Bestemmelsen vil få stor aktualitet i Norge i tiden fremover, da Kultur- og likestillingsdepartementet nå jobber med å gjennomføre direktivet i norsk rett.
«PLATTFORMANSVARET» – KORT FORKLART
Det å laste opp et opphavsrettslig beskyttet bilde på en internettplattform som Facebook, Instagram, Pinterest, YouTube eller Twitter krever i utgangspunktet samtykke fra rettighetshaveren. Brukerne innhenter imidlertid sjeldent samtykke på forhånd, og mange er ikke klare over at de potensielt sett begår en opphavsrettskrenkelse ved å publisere bildene av sine favorittverk fra feriens museumsbesøk. En stor mengde visuelle verk deles derfor i sosiale medier uten rettighetshaverens samtykke og betaling av vederlag, samtidig som selskapene som eier plattformene tjener på å tilrettelegge for slik virksomhet.
Det var lenge uklart om plattformene selv kunne holdes ansvarlig for opphavsrettskrenkelsene begått av brukerne. En slik løsning virket rimelig for rettighetshaverne all den tid det var selskapene som tilrettela for og genererte inntekter fra den ulovlige praksisen. Den uklare rettslige situasjonen førte likevel til at rettighetshaverne sto i en dårlig forhandlingsposisjon i møte med de store tech-gigantene.
Etter flere år med diskusjoner i EU-systemet ble det enighet om å vedta artikkel 17 i DSM-direktivet. Artikkel 17 klargjør at plattformer som Facebook, Instagram, Pinterest, YouTube og Twitter har et ansvar for å innhente tillatelse fra rettighetshaverne for å tilgjengeliggjøre innholdet som lastes opp av brukerne. Rettighetshaverne kan i henhold til den alminnelige opphavsrettslovgivningen kreve vederlag mot en slik tillatelse.
I praksis innebærer derfor innføringen av DSM-direktivets artikkel 17 i norsk rett at kunstnere og andre rettighetshavere i større grad enn tidligere kan kreve vederlag for den omfattende delingen av deres verk som forekommer på internett i Norge.
PRAKTISK GJENNOMFØRING
Ansvaret gjelder iht. lovgivningen kun for visse typer plattformer, og er begrenset til at de må «gjøre sin beste innsats» (vår oversettelse) for å innhente tillatelse. I en veiledning fra EU-kommisjonen fremgår det at de som et minstekrav må starte dialog med relevante kollektive forvaltningsorganisasjoner.
BONO er den kollektive forvaltningsorganisasjonen for visuelle verk i Norge, og vi samarbeider tett med våre søsterorganisasjoner i Europa når det gjelder den praktiske gjennomføringen av bestemmelsen. Målsetningen er at hver av organisasjonene skal inngå lisensavtaler med plattformene som dekker bruken av visuelle verk som forekommer i eget land. På den måten kan BONO kreve inn og videreformidle vederlaget rettighetshaverne har krav på fra plattformene i Norge.
BONO kan allerede inngå avtaler på vegne av de over 150.000 norske og utenlandske rettighetshaverne vi representerer. Som følge av bestemmelsene om avtalelisens i åndsverkloven kan avtalen utvides til å dekke verk av rettighetshavere BONO ikke representerer. For å kunne fremforhandle avtaler med plattformene som rekker så vidt som mulig og sikrer at alle skapere av visuelle verk får ta del i vederlagsstrømmen som vil oppstå, må også de øvrige norske organisasjonene som representerer rettighetshaverne til visuelle verk inkluderes. I de landene som har kommet langt med den praktiske gjennomføringen, fremforhandler og fordeler BONOs søsterorganisasjoner vederlagene på vegne av hele det visuelle feltet, tilsvarende det BONO gjør på området for privatkopiering.
Etter at DSM-direktivets artikkel 17 har blitt innført i norsk rett, vil BONO forhandle med aktuelle plattformer for å få på plass lisensavtaler som sikrer opphavsrettslig vederlag til skapere av visuelle verk.